Tormod Haugen

Tormod Haugen var en norsk forfatter og oversetter. Han skrev en hel rekke stilsikre og gode barne- og ungdomsbøker, og er innenfor dette feltet en av sin generasjons mest sentrale og nyskapende forfattere.

Haugen debuterte med Ikke som i fjor i 1973. Den første boken og Til sommeren – kanskje (1974) var ordinære, men fra og med Nattfuglene (1975, som hørespill i NRK 1976) gikk Haugen nye veier, både i emnevalg og formbruk. Hans tema var det forsømte og sviktede moderne barnet. I Zeppelin (1976, filmatisert 1981) var barnet offer for idyllisert familieliv, i Synnadrøm (1977) for fraflytting og rotløshet, og i eventyrromanen Slottet det hvite (1980) for misbruk av farsautoritet.

Fantasien er kilde både til virkelighetsflukt og virkelighetserobring i den fantastiske barneboken Dagen som forsvant (1983), mens modernistiske grep preger ungdomsbøkene Vinterstedet (1984) og Romanen om Merkel Hanssen og Donna Winter og den store flukten (1986).

Etter eventyrromanen Farlig ferd (1988) fulgte tre stort anlagte bøker: «Filmromanen» Skriket fra jungelen (1989), Øglene kommer (1991) og Tsarens juveler (1992), som alle er preget av postmoderne sjangerblanding og av et sterkt sivilisasjonskritisk perspektiv.

I 1996 kom Georg og Gloria (og Edvard), en fortelling om kjærligheten, og året etter den frittstående fortsettelsen Hjerte og smerte (og Taj Mahal). I Luftvandreren (1999) skildrer han de voksnes vanskelige liv, men det er barnet som blir den lidende part. Prinsusse Klura og dragen (2002) og Prinsusse Klura og Pellus (2003) er bildebøker (illustrert av Anders Kaardahl) og Doris Day og tordnvær (2005) er fortellinger.