“Hun gjorde en latterlig, feiende sorti, som om hun var på audition for en nyinnspilling av Tatt av vinden.”

“Hun stupte inn i bøkene, etterlignet hver bidige figur hun møtte der. Hun leste en historie om en jente som satt og leste i klesskapet mens hun spiste kjeks med sjokoladebiter i, og da gjorde hun det samme. Hun leste Nancy Drew og Hardyguttene og lette etter ledetråder overalt, skrev dem ned i Harriet spion-notisboka si, selv om hun aldri fikk noe mer ut av dem enn stadig tilbakevendende skuffelser. Hun prøvde å rømme og gjøre som millioner av barn i millioner av bøker, men hun og kofferten med bilde av en liten, gammeldags jente med kysehatt på, kom aldri lenger enn til rododendronbuskene før hun mistet motet.”

“Mamma hadde forlatt denne verden og erobret friheten, og derfor kunne jeg også erobre den. Jeg savnet henne og skulle ønske jeg kunne få høre latteren hennes igjen. Men jeg visste med meg selv at hun fantes et sted, ett eller annet strålende, grenseløst sted. Hun passet på meg, heiet på meg. Og elsket meg.”

“Hun smilte til fru Odell og sa: Vi får gjøre som Scarlett O'Hara, og ikke bekymre oss for morgendagen før den er her.”

“Aurelia sto i enden av rullebanen, synet av flyet som lettet var tåkete, og altfor raskt var det bare en ørliten prikk på himmelen. Gud være med deg, hvisket hun. Så knyttet hun neven mot himmelen. Og du har å komme tilbake, Jack Withers, brølte hun. For vi er ikke ferdige med hverandre.”

“Den har tilhørt bestefar, sa hun, og glattet på seddelen med de slanke fingrene sine. Han likte papirpenger - hadde for vane å bruke dem som bokmerker. Det er over tredve år siden han døde, men fremdeles finner jeg alle slags sedler stukket inn mellom bladene i bøkene hans.”

“Hun ble stående i døråpningen og gispe av skrekkblandet fryd. Det var så overdådig at det nesten ville passet på et horehus. Kranene var formet som gulldelfiner, og flisene var italienske og håndmalte. En Venus fra Milo i alabast stod i en egen hjørnenisje omgitt av flasker med badesalt. Tykke, bløte håndklær var drapert over en håndklevarmer, og krystallampene fikk morgenkåpen av silke, som hang over en kopi av en bodoir-stol i Louis XVI-stil, til å glitre. Folket på Kurrajong badet neppe i gjørmete vann.”