“Vi har aldri vært velorganiserte lesere som leser en bok helt ut på noen slags logisk måte. Vi bukter oss ut og inn av ord, som turister på en sightseeingbuss man kan hoppe av og på.”

“En kvinne bør ligne på en kvige: øm, tillitsfull og frodig, med en kropp så hvit som fløte - en hud som gamle skuespillerinner, skjønner dere, en hud som er myk av massasje og gjennomtrengt av sminke og pudder.”

“Hun stupte inn i bøkene, etterlignet hver bidige figur hun møtte der. Hun leste en historie om en jente som satt og leste i klesskapet mens hun spiste kjeks med sjokoladebiter i, og da gjorde hun det samme. Hun leste Nancy Drew og Hardyguttene og lette etter ledetråder overalt, skrev dem ned i Harriet spion-notisboka si, selv om hun aldri fikk noe mer ut av dem enn stadig tilbakevendende skuffelser. Hun prøvde å rømme og gjøre som millioner av barn i millioner av bøker, men hun og kofferten med bilde av en liten, gammeldags jente med kysehatt på, kom aldri lenger enn til rododendronbuskene før hun mistet motet.”

“Du skjønner, det er så mye som ikke for plass om sommeren og høsten og våren", sa hun. "Alle som er litt sjenerte og litt rare. Forskjellige slags nattdyr og folk som ikke passer inn noen steder, og som ingen tror på. De holder seg unna hele året. Og så, når det er helt stille og hvitt og nettene blir lange og alle har gått i hi - da kommer de fram.”

“Jeg ville opp på Hornelen - denne klippen som stuper nesten 900 meter rett ned i havet - og som jeg har besteget flere ganger med vennen Jon som kjentmann - blikkenslageren som vant alle anbud fordi han aldri kalkulerte inn stillas. Han slang bare en reipende rundt pipa og den andre rundt livet når han skulle skifte takrenner på et hus.”

“Aurelia sto i enden av rullebanen, synet av flyet som lettet var tåkete, og altfor raskt var det bare en ørliten prikk på himmelen. Gud være med deg, hvisket hun. Så knyttet hun neven mot himmelen. Og du har å komme tilbake, Jack Withers, brølte hun. For vi er ikke ferdige med hverandre.”