“Barna står ved kirkeporten. Gå og hent dem der. De som har mistet barna sine, kan gå og hente dem ved kirken.”

“De tilhørte nemlig den klassen av det franske høyborgerskapet som heller vil se barna sine uten brød, kjøtt og luft enn uten eksamenspapirer.”

“Jeg har alltid sagt at du ikke legger tilstrekkelig vekt på bifigurene. En roman skal ligne en gate full av ukjente, hvor to-tre personer man kjenner til bunns, går forbi. Ikke flere. Se på andre forfattere, som Proust - de visste å gjøre bruk av bifigurene. De bruker dem for å ydmyke hovedpersonene og gjøre dem mindre. Det finnes ikke noe mer helsebringende i en roman enn å gi heltene en slik leksjon i ydmykhet. Tenk på de små bondekonene i Krig og fred, de som krysser veien foran vognen til fyrst Andrej og ler. De er de første som ser ham, han snakker til dem, rett inn i ørene deres, og dermed løfter leserens blikk seg, nå blir det bare ett eneste ansikt, en eneste sjel.”

“Hun likte å le, og hun syntes synd på folk - Dickens-siden ved deg, vesle mor, pleide han å si.”

“En kvinne bør ligne på en kvige: øm, tillitsfull og frodig, med en kropp så hvit som fløte - en hud som gamle skuespillerinner, skjønner dere, en hud som er myk av massasje og gjennomtrengt av sminke og pudder.”

“Hun ba for de døde og sendte lykkønskningsbrev til de levende hver gang det var bryllup eller barnedåp - akkurat som engelskmennene i koloniene, som drakk seg fulle i all ensomhet hver gang London feiret dronningens fødselsdag.”

“Sie arbeiteten, lasen, gingen herum, aßen, organisierten Spiele, Darbietungen, aber nur ein Teil ihrer selbst handelte; der andere schlief einen schmerzhaften Schlaf und würde erst an dem gesegneten Tag (doch wann würde er kommen? Wann?) erwachen, an dem man ihnen sagte: «Jetzt ist es soweit, es ist vorbei».”