“Hun likte å le, og hun syntes synd på folk - Dickens-siden ved deg, vesle mor, pleide han å si.”

“Den har tilhørt bestefar, sa hun, og glattet på seddelen med de slanke fingrene sine. Han likte papirpenger - hadde for vane å bruke dem som bokmerker. Det er over tredve år siden han døde, men fremdeles finner jeg alle slags sedler stukket inn mellom bladene i bøkene hans.”

“Aurelia sto i enden av rullebanen, synet av flyet som lettet var tåkete, og altfor raskt var det bare en ørliten prikk på himmelen. Gud være med deg, hvisket hun. Så knyttet hun neven mot himmelen. Og du har å komme tilbake, Jack Withers, brølte hun. For vi er ikke ferdige med hverandre.”

“Hun himlet med øynene og viftet dramatisk med armene. Kommer hun til å gi etter for ham, og besvime i hans sterke armer? Eller vil hun sky ham, la ham subbe seg tilbake til Brizzie med halen mellom beina? Hun smilte ertende. Følg med i neste episode.”

“En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.”

“Anna hadde gitt hunden et navn fordi alt navnløst har en tilbøyelighet til å vokse, hun avkledde dyrets farlighet ved å kalle det Teddy.”