“- Però per què em dius tot això? Jo odio el meu passat! L'odio!- Perquè ell és tu i tu ets ell.”

“Heureux sont ceux qui peuvent aimer et haïr sans feinte, sans détour, sans nuance.”

“Sonrieron. Se entendían bien. No sólo los unía la carne, el pensamiento, el amor; además, habían nacido en el mismo puerto de Crimea, hablaban la misma lengua, se sentían hermanos. Habían bebido en la misma fuente, compartido un pan amargo.”

“Ma perché a noi tocca sempre soffrire? Alla gente come noi, alla gente comune, ai piccoli borghesi? Quando arriva una guerra, o il franco è in ribasso, o ci sono disoccupazione, crisi e rivoluzioni, gli altri se la cavano sempre. E siamo noi a pagare! Perché? Che cosa abbiamo fatto? Paghiamo per gli errori di tutti. Certo, di noi nessuno ha paura!”

“When I was a boy, playing at the beach, I remember a game I loved, which was an omen of my future life. I would dig a channel with high sides in the sand for the sea to fill. But when the water flooded the path I created for it with such violence that it destroyed everything in its way: my castles made of pebbles, my dikes of sand. It swept away everything, destroying it all, then disappeared, leaving me with a heavy heart, yet not daring to ask for pity, since the sea had only responded to my call. It's the same with love. You call out for it, you plan its course. The wave crashes into your heart, but it's so different from how you imagined it, so bitter and icy.”

“Hun ba for de døde og sendte lykkønskningsbrev til de levende hver gang det var bryllup eller barnedåp - akkurat som engelskmennene i koloniene, som drakk seg fulle i all ensomhet hver gang London feiret dronningens fødselsdag.”

“Jeg har alltid sagt at du ikke legger tilstrekkelig vekt på bifigurene. En roman skal ligne en gate full av ukjente, hvor to-tre personer man kjenner til bunns, går forbi. Ikke flere. Se på andre forfattere, som Proust - de visste å gjøre bruk av bifigurene. De bruker dem for å ydmyke hovedpersonene og gjøre dem mindre. Det finnes ikke noe mer helsebringende i en roman enn å gi heltene en slik leksjon i ydmykhet. Tenk på de små bondekonene i Krig og fred, de som krysser veien foran vognen til fyrst Andrej og ler. De er de første som ser ham, han snakker til dem, rett inn i ørene deres, og dermed løfter leserens blikk seg, nå blir det bare ett eneste ansikt, en eneste sjel.”