“Det å bli voksen innebærer for oss alle å miste noen illusjoner. Men jeg har lovet meg selv at barna mine skal være mye eldre enn ti år før det skjer og før de må tenke sjæl.”

“For en tragisk historie! Jeg fatter ikke hvorfor slike eventyr for barn alltid må ende med forferdelse. Jeg tror at hvis jeg noen gang skal fortelle barnebarna mine det eventyret, skal jeg forandre slutten og la dem leve lykkelig alle sine dager. Vi har lov til det, vel, Mabel? Å dikte vår egen slutt og snu sorg til glede?”

“Jeg var bare trist. Jeg var bare skuffa. Vondt i kroppen, verk i hele meg. For Yngve var ikke der til å se meg. Hva kunne være viktigere, tenkte jeg, i min maniske, forelska logikk, enn å være her? Hva, Yngve? Jeg er jo her? Så syk kan du vel ikke være? Faen, hvor er du Yngve, det er jo helg, skal jeg ikke få se deg før mandag nå, da? Jeg er jo bare her for deg. Jeg har jo forandra meg for deg.”

“(jeg liker godt å ligge i sengen og lytte til bråk, jeg forestiller meg ting, ser alt for meg; det minner meg om den gangen jeg var barn og foreldrene mine festet, jeg ble sendt til sengs, og her ligger jeg og hører lydene av min egen barndom, det er lyden av ensomhet og avstand, det må være fantasiens lyd, kanskje er det også skrivingens lyd)”

“Det må være en god del ting et varmt bad ikke kurerer, men jeg vet ikke om mange av dem. Hver gang jeg føler meg trist fordi jeg skal dø, eller så nervøs at jeg ikke får sove, eller forelsket i noen jeg ikke kommer til å se på en uke, gir jeg etter til et visst punkt, og så sier jeg; Jeg går og tar et varmt bad.”

“Nå vet jeg at som leser må man ha tillit til forfatterne, til dikterne. De vet hvordan de skal gå frem for å rykke oss opp fra vårt vanlige liv og sende oss gyngende over i en annen verden vi ikke engang ante eksisterte. Det er det talentfulle forfattere gjør.”