“COBOL er i dag uten tvil verdens mest brukte høynivå programmeringsspråk. Det har vært i kontinuerlig bruk siden den første kompilatoren så dagens lys i 1960. En rekke versjoner av COBOL er blitt standardisert og internasjonalisert, først i 1968, senere i 1974 og i 1985. Som standardisert språk har COBOL klart vist sin verdi. Men på tross av dette har ettervirkningene fra utviklingen vært forholdsvis beskjedne, bortsett fra det IBM-utviklede generelle programmeringsspråket PL/1 som ble lansert i begynnelsen av 1970-årene.Kanskje en av grunnene til en manglende bred videreføring av COBOLs gode prinsipper og strukturer er at få har sett det mulig å gå videre. En annen grunn er kanskje at mesteparten av COBOL-brukerne er nettopp brukere og ikke teknologer. Den store masse av brukerne er enten ikke i stand til eller interessert i å utvikle et nytt programmeringsspråk, så lenge de har ett som virker bra, og som dessuten har vist seg å være utrolig pålitelig. COBOL har derfor vært uten virkelig konkurranse i over førti år. Selv i dag skrives det flere applikasjonsprogrammer i COBOL enn i hvilket som helst annet høynivå programmeringsspråk, FORTRAN inklusivt.”

“Det er forbløffende hvor stemningsfull kunstig belysning kan være når det har begynt å mørkne, hvordan den kan påvirke oss følelsmessig, selv nå, ved begynnelsen av det enogtyvende århundre, i byer så store og godt opplyst som denne.”

“Poirot sa: - Offerets moralske karakter har intet med saken å gjøre. Et menneske som har gjort noe så uhyrlig som å ta et annet menneskes liv, kan ikke få lov til å gå løs i samfunnet. Det sier jeg, Hercule Poirot, og det er min uforgripelige mening. Nå og alltid.”

“Poirot sa: - Offerets moralske karakter har intet med saken å gjøre. Et menneske som har gjort noe så uhyrlig som å ta et annet menneskes liv, kan ikke få lov til å gå løs i samfunnet. Det sier jeg, Hercule Poirot, og det er min uforgripelige mening. Nå og alltid.”

“Jeg har alltid sagt at du ikke legger tilstrekkelig vekt på bifigurene. En roman skal ligne en gate full av ukjente, hvor to-tre personer man kjenner til bunns, går forbi. Ikke flere. Se på andre forfattere, som Proust - de visste å gjøre bruk av bifigurene. De bruker dem for å ydmyke hovedpersonene og gjøre dem mindre. Det finnes ikke noe mer helsebringende i en roman enn å gi heltene en slik leksjon i ydmykhet. Tenk på de små bondekonene i Krig og fred, de som krysser veien foran vognen til fyrst Andrej og ler. De er de første som ser ham, han snakker til dem, rett inn i ørene deres, og dermed løfter leserens blikk seg, nå blir det bare ett eneste ansikt, en eneste sjel.”

“Faren min lærte meg å sitere Shakespeare feilfritt. Og skalden har hatt rett, sa hun med et smil. For sannelig er det sant at 'All verden er en scene, hvor menn og kvinner bare er små aktører som kommer og som går. En enkelt mann må spille mange roller i sitt liv.' Så nå avslutter jeg som jeg begynte, sa hun lavt. Som medlem av en trupp gjør jeg min sorti, så jeg kan spille nye roller i neste kapittel av livet mitt.”