“Aurelia sto i enden av rullebanen, synet av flyet som lettet var tåkete, og altfor raskt var det bare en ørliten prikk på himmelen. Gud være med deg, hvisket hun. Så knyttet hun neven mot himmelen. Og du har å komme tilbake, Jack Withers, brølte hun. For vi er ikke ferdige med hverandre.”

“Utålmodig tørket hun av støvet med lommetørkleet. Så høyt hun enn elsket dette landet, var likevel australierne de mest irriterende menneskene hun noensinne hadde hatt med å gjøre. Deres familiære og likeglade oppførsel kunne ta knekken på en helgens tålmodighet, og selv om hun gjerne innrømmet at noen helgen var hun så visst ikke, skulle hun ønske de tok seg litt sammen. En porsjon med kostskole og engelsk vinter i et trekkfullt herskapshus ville nok få skikk på dem - slik det hadde fått skikk på henne.”

“Å, som hun savnet de svale, tåkete morgenene hjemme i Irland. Lukten av regn og gress, havet som slo inn mot de svarte klippene og den beske lukten av brennende torv i ovnen. (...) Velda tvang bort de forræderske tankene på Irland. Hun visste de bare dukket opp i svake stunder, og hun visste at hun ville følge mannen sin til verdens ende - selv om det var varmt som i helvetet og dobbelt så ubehagelig.”

“Hun ble stående i døråpningen og gispe av skrekkblandet fryd. Det var så overdådig at det nesten ville passet på et horehus. Kranene var formet som gulldelfiner, og flisene var italienske og håndmalte. En Venus fra Milo i alabast stod i en egen hjørnenisje omgitt av flasker med badesalt. Tykke, bløte håndklær var drapert over en håndklevarmer, og krystallampene fikk morgenkåpen av silke, som hang over en kopi av en bodoir-stol i Louis XVI-stil, til å glitre. Folket på Kurrajong badet neppe i gjørmete vann.”

“Faren min lærte meg å sitere Shakespeare feilfritt. Og skalden har hatt rett, sa hun med et smil. For sannelig er det sant at 'All verden er en scene, hvor menn og kvinner bare er små aktører som kommer og som går. En enkelt mann må spille mange roller i sitt liv.' Så nå avslutter jeg som jeg begynte, sa hun lavt. Som medlem av en trupp gjør jeg min sorti, så jeg kan spille nye roller i neste kapittel av livet mitt.”

“John Jay og Beatty dukket fram fra en treklynge, de leide hestene i tøylene mens de langsomt spaserte ut i sollyset, tydeligvis fortapt for alt annet enn hverandre.(...) Du store tid, du får det til å høres ut som om vi var på deres alder, la hun til og nikket mot det middelaldrende parets silhuetter mot våningshuset.”

“Hun skulle til å løfte kofferten ut av bagasjerommet, da hun skvatt til av en kjent stemme. Det ser ut som om du trenger hjelp med den der. En kvinne tar gjerne med seg alt bortsett fra kjøkkenbenken.”