“Catriona var det første mennesket han hadde klart å snakke om faren med uten å føle skam, det første mennesket som hadde tilbudt hjelp, praktiske råd og kjærlig omsorg, noe han og Rosa sårt trengte etter at Poppy døde.”

“Vinden hadde stilnet, og nå, mens luften tyknet og et kobberskarpt lyn fortengte den milde duften av eukalyptus og akasie, mintes hun de første årene av sitt ekteskap. Fortiden tok henne igjen, visket ut nåtiden, og ble så livaktig at det var som om de mellomliggende årene aldri hadde eksistert.”

“Verken ektemannen eller barnet hennes hadde syknet gradvis hen før de døde, så hun hadde hatt tid til å forberede seg, eller til å si avskjedsordene som burde ha vært sagt - nei, døden hadde kommet voldsomt og brått, den hadde feid alt annet til side og etterlatt henne helt hjelpeløs.”

“Det var en historie som knyttet meg til henne med både hjerte og sjel, og jeg kommer aldri til å glemme den. Den er faktisk så virkelig for meg at jeg kan se for meg alle deltakerne og rollene de spilte, som om de står på en scene.”

“Dame Catriona. Det fikk henne til å virke veldig viktig, men hun følte seg bare forvirret. For en utrolig ære å bli tildelt for en som hadde startet livet bakerst i en malt varietevogn.”

“Utålmodig tørket hun av støvet med lommetørkleet. Så høyt hun enn elsket dette landet, var likevel australierne de mest irriterende menneskene hun noensinne hadde hatt med å gjøre. Deres familiære og likeglade oppførsel kunne ta knekken på en helgens tålmodighet, og selv om hun gjerne innrømmet at noen helgen var hun så visst ikke, skulle hun ønske de tok seg litt sammen. En porsjon med kostskole og engelsk vinter i et trekkfullt herskapshus ville nok få skikk på dem - slik det hadde fått skikk på henne.”

“Det var nye divaer som entret scenen nå: den gnistrende Callas fra Amerika, den majestetiske Joan Sutherland fra Australia, i tillegg til den forbløffende Kiri te Kanawa fra New Zealand, som akkurat hadde utgitt sin første plate etter et engasjement ved London Opera Center.”