“Hun husket fillebyltene som en gang hadde vært menn, menn hvis søken etter et bedre liv hadde fått en æreløs slutt. Renspiste av kråker og dingoer, glemt og ikke sørget over. Pappa fortjente bedre.”

“Faren min lærte meg å sitere Shakespeare feilfritt. Og skalden har hatt rett, sa hun med et smil. For sannelig er det sant at 'All verden er en scene, hvor menn og kvinner bare er små aktører som kommer og som går. En enkelt mann må spille mange roller i sitt liv.' Så nå avslutter jeg som jeg begynte, sa hun lavt. Som medlem av en trupp gjør jeg min sorti, så jeg kan spille nye roller i neste kapittel av livet mitt.”

“Utålmodig tørket hun av støvet med lommetørkleet. Så høyt hun enn elsket dette landet, var likevel australierne de mest irriterende menneskene hun noensinne hadde hatt med å gjøre. Deres familiære og likeglade oppførsel kunne ta knekken på en helgens tålmodighet, og selv om hun gjerne innrømmet at noen helgen var hun så visst ikke, skulle hun ønske de tok seg litt sammen. En porsjon med kostskole og engelsk vinter i et trekkfullt herskapshus ville nok få skikk på dem - slik det hadde fått skikk på henne.”

“Vinden hadde stilnet, og nå, mens luften tyknet og et kobberskarpt lyn fortengte den milde duften av eukalyptus og akasie, mintes hun de første årene av sitt ekteskap. Fortiden tok henne igjen, visket ut nåtiden, og ble så livaktig at det var som om de mellomliggende årene aldri hadde eksistert.”

“Verken ektemannen eller barnet hennes hadde syknet gradvis hen før de døde, så hun hadde hatt tid til å forberede seg, eller til å si avskjedsordene som burde ha vært sagt - nei, døden hadde kommet voldsomt og brått, den hadde feid alt annet til side og etterlatt henne helt hjelpeløs.”

“Hun ble stående i døråpningen og gispe av skrekkblandet fryd. Det var så overdådig at det nesten ville passet på et horehus. Kranene var formet som gulldelfiner, og flisene var italienske og håndmalte. En Venus fra Milo i alabast stod i en egen hjørnenisje omgitt av flasker med badesalt. Tykke, bløte håndklær var drapert over en håndklevarmer, og krystallampene fikk morgenkåpen av silke, som hang over en kopi av en bodoir-stol i Louis XVI-stil, til å glitre. Folket på Kurrajong badet neppe i gjørmete vann.”

“Catriona var det første mennesket han hadde klart å snakke om faren med uten å føle skam, det første mennesket som hadde tilbudt hjelp, praktiske råd og kjærlig omsorg, noe han og Rosa sårt trengte etter at Poppy døde.”