“Jeg tror jammen at du endelig har beseiret meg, svarte han med et humoristisk glimt i øyet.”

“V blunket et par ganger, kjente seg beklemt over det han skulle til å si. “Du er en helgen, vet du det? Du har bestandig vert det for meg. Bestandig. Selv da jeg…” “Selv da du hva da?” “Du vet.” “Hva?” “Helvette. Selv da jeg var forelsket i deg. Eller hva faen.” Butch tok seg til hjertet. “Var? Var? Jeg kan ikke tro at det er slutt.” Han dekket over øynene med den ene armen á la Sarah Bernhardt. “Mine fremtids drømmer er knust!”

“Tør jeg spørre hva som er så morsomt? spurte Alicia forsonlig, raseriet hadde tydeligvis kjølnet. Har du sett deg selv i det siste - eller tror du det bare er meg som ser ut som om jeg er dratt baklengs gjennom en hekk?”

“Forresten, sa han, hvordan tyller man egentlig i seg? Jeg tror det betyr at du søler ut mesteparten, sa Hwel.”

“Jeg er ikke sikker på hvorfor, men jeg elsker mat mer enn nesten noe annet. Samme hvor mye jeg spiser, legger jeg aldri på meg. Med ett unntak har jeg veid det samme i årevis.”

“Jeg ville opp på Hornelen - denne klippen som stuper nesten 900 meter rett ned i havet - og som jeg har besteget flere ganger med vennen Jon som kjentmann - blikkenslageren som vant alle anbud fordi han aldri kalkulerte inn stillas. Han slang bare en reipende rundt pipa og den andre rundt livet når han skulle skifte takrenner på et hus.”