“Jeg tror jammen at du endelig har beseiret meg, svarte han med et humoristisk glimt i øyet.”

“Tør jeg spørre hva som er så morsomt? spurte Alicia forsonlig, raseriet hadde tydeligvis kjølnet. Har du sett deg selv i det siste - eller tror du det bare er meg som ser ut som om jeg er dratt baklengs gjennom en hekk?”

“Jeg fylte tolv før en utrolig oppriktig sanglærer sa at han heller ville lytte til et kor av agapadder enn meg, og at jeg burde finne på noe annet.”

“Faren min lærte meg å sitere Shakespeare feilfritt. Og skalden har hatt rett, sa hun med et smil. For sannelig er det sant at 'All verden er en scene, hvor menn og kvinner bare er små aktører som kommer og som går. En enkelt mann må spille mange roller i sitt liv.' Så nå avslutter jeg som jeg begynte, sa hun lavt. Som medlem av en trupp gjør jeg min sorti, så jeg kan spille nye roller i neste kapittel av livet mitt.”

“Det var en historie som knyttet meg til henne med både hjerte og sjel, og jeg kommer aldri til å glemme den. Den er faktisk så virkelig for meg at jeg kan se for meg alle deltakerne og rollene de spilte, som om de står på en scene.”

“Aurelia sto i enden av rullebanen, synet av flyet som lettet var tåkete, og altfor raskt var det bare en ørliten prikk på himmelen. Gud være med deg, hvisket hun. Så knyttet hun neven mot himmelen. Og du har å komme tilbake, Jack Withers, brølte hun. For vi er ikke ferdige med hverandre.”

“Hun himlet med øynene og viftet dramatisk med armene. Kommer hun til å gi etter for ham, og besvime i hans sterke armer? Eller vil hun sky ham, la ham subbe seg tilbake til Brizzie med halen mellom beina? Hun smilte ertende. Følg med i neste episode.”