“Lovnad i djupaste snøen frå Siss til Unn:Det lovar eg deg at eg ikkje vil tenke på noko anna enn deg.Tenke på alt eg veit om deg. Tenke på deg heime og på skolen, og påskolevegen. Tenke på deg heile dagen, og dersom eg vaknar om natta.”

“Fire auge med glimt og strålar under vippene. Heile spegelglaset fullt. Spørsmål som skyt fram og gøymer seg att. Eg veit ikkje: Glimt og strålar, glimt frå deg til meg, frå meg til deg, og frå meg til deg åleine - inn i glaset og tilbake, og aldri noko svar på kva dette er, aldri noko løysning. Dei raude putande leppene dine, nei det er mine, så likt! Håret på same måten, og glimt og strålar. Det er oss! Vi kan ikkje gjera noko med det, det er som frå ei anna verd. Biletet byrjar å svive, flyt ut til kantane, samlar seg, nei samlar seg ikkje. Det er ein munn som smiler. Ein munn frå ei anna verd. Nei det er ingen munn, det er ikkje noko smil, det er noko ingen veit - det er berre oppspana augevipper over glimt og strålar.”

“De seks enkle ordene ga gjenlyd i meg og fylte rommet med lys: Jeg vil veldig gjerne ha deg ... Jeg vil veldig gjerne ha deg ... Skuldrene mine begynte å riste. Vantro kjente jeg hvordan tårene spratt fra øynene og begynte å renne nedover kinnene på meg. Tante Tootie la armene om meg og trakk meg inntil seg.”

“Hun likte å le, og hun syntes synd på folk - Dickens-siden ved deg, vesle mor, pleide han å si.”

“Han lå på sengen og stirret opp i bjelkene. Han var nydusjet og plastret, og følte seg ikke verre enn Olav den Hellige etter slaget på Stiklestad. Og den karen hadde jo vokset betydelig etter sine strabaser.”

“Jeg har alltid sagt at du ikke legger tilstrekkelig vekt på bifigurene. En roman skal ligne en gate full av ukjente, hvor to-tre personer man kjenner til bunns, går forbi. Ikke flere. Se på andre forfattere, som Proust - de visste å gjøre bruk av bifigurene. De bruker dem for å ydmyke hovedpersonene og gjøre dem mindre. Det finnes ikke noe mer helsebringende i en roman enn å gi heltene en slik leksjon i ydmykhet. Tenk på de små bondekonene i Krig og fred, de som krysser veien foran vognen til fyrst Andrej og ler. De er de første som ser ham, han snakker til dem, rett inn i ørene deres, og dermed løfter leserens blikk seg, nå blir det bare ett eneste ansikt, en eneste sjel.”