“At hustruen beholdt sitt navn, ble et talende uttrykk for de grunnleggende forskjeller i prins Carl og prinsesse Mauds motivasjon for å bli konge og dronning av Norge. Mens han reiste til Norge, reiste hun fra Danmark. I sitt hjerte ville hun alltid være engelsk.”

“De siste ti årene hadde Hellas opplevd minst et dusin statskupp og nesten dobbelt så mange regjeringer, og pendelen hadde fortsat å svinge mellom tilhengere og motstandere av monarkiet. Monarkiets være eller ikke være var et evig tema for stridigheter og debatt i Hellas. I 1920, da kong Alexander døde av et apebitt, vendte faren hans hjem fra eksil, bare for å bli kastet ut av landet igjen to år senere. Han ble erstattet av sin eldste sønn, Georg, som i sin tur måtte tre av mot slutten av det neste året. Kong Georg hadde levd i eksil i nesten tolv år da han kunne vende tilbake til tronen etter en manipulert folkeavstemning.”

“Vinden hadde stilnet, og nå, mens luften tyknet og et kobberskarpt lyn fortengte den milde duften av eukalyptus og akasie, mintes hun de første årene av sitt ekteskap. Fortiden tok henne igjen, visket ut nåtiden, og ble så livaktig at det var som om de mellomliggende årene aldri hadde eksistert.”

“Å, som hun savnet de svale, tåkete morgenene hjemme i Irland. Lukten av regn og gress, havet som slo inn mot de svarte klippene og den beske lukten av brennende torv i ovnen. (...) Velda tvang bort de forræderske tankene på Irland. Hun visste de bare dukket opp i svake stunder, og hun visste at hun ville følge mannen sin til verdens ende - selv om det var varmt som i helvetet og dobbelt så ubehagelig.”

“Poirot var og ble en urokkelig tilhenger av den kontinentale form for frokost. Han ble helt ute av seg over å se meg sette til livs egg og bacon, - så sa han iallfall. Derfor spiste han da også frokost bestående av kaffe og rundstykker, mens jeg hadde min frihet til å begynne dagen alene med engelskmannens tradisjonelle egg og bacon og marmelade.”

“En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.”