“Jeg ville opp på Hornelen - denne klippen som stuper nesten 900 meter rett ned i havet - og som jeg har besteget flere ganger med vennen Jon som kjentmann - blikkenslageren som vant alle anbud fordi han aldri kalkulerte inn stillas. Han slang bare en reipende rundt pipa og den andre rundt livet når han skulle skifte takrenner på et hus.”

“Det var en historie som knyttet meg til henne med både hjerte og sjel, og jeg kommer aldri til å glemme den. Den er faktisk så virkelig for meg at jeg kan se for meg alle deltakerne og rollene de spilte, som om de står på en scene.”

“Den har tilhørt bestefar, sa hun, og glattet på seddelen med de slanke fingrene sine. Han likte papirpenger - hadde for vane å bruke dem som bokmerker. Det er over tredve år siden han døde, men fremdeles finner jeg alle slags sedler stukket inn mellom bladene i bøkene hans.”

“Dette hotellet - Hotel Amazon - var bare for kvinner, for det meste piker på min alder med velstående foreldre som ville være sikre på at døtrene deres bodde et sted hvor menn ikke kunne få tak i dem og narre dem; og alle sammen gikk på snobbete sekretærskoler som Katy Gibbs; hvor de måtte gå med hatt og strømper og hansker i timene, eller de var nettopp uteksaminert fra skoler som Katy Gibbs og var sekretærer for sjefer og juniorsjefer og bare hang rundt i New York og ventet på å bli gift med en eller annen karrieremann.”

“Faren min lærte meg å sitere Shakespeare feilfritt. Og skalden har hatt rett, sa hun med et smil. For sannelig er det sant at 'All verden er en scene, hvor menn og kvinner bare er små aktører som kommer og som går. En enkelt mann må spille mange roller i sitt liv.' Så nå avslutter jeg som jeg begynte, sa hun lavt. Som medlem av en trupp gjør jeg min sorti, så jeg kan spille nye roller i neste kapittel av livet mitt.”

“Det var bare en bit som ennå ikke hadde funnet sitt puslespill. Nei, det var et puslespill som ikke hadde funnet sine biter. Det var bare skyen som ikke hadde funnet sin himmel. Jeg trodde jeg skulle bli et helere menneske ved å fylle ut tomrommene i meg. Det omvendte var tilfelle. Jo mer jeg fylte på, desto tommere ble jeg, alt jeg tok inn hulte meg ut, og alt jeg kastet opp tynget meg mer og mer. Enda en gang visste jeg: Det er for mye innhold i verden. Verden trekker deg ned. Det er ikke plass i et menneske, i et enkelt menneske, til alt dette. Jeg lengtet etter overflater. Jeg lengtet etter en eske som jeg kunne legge alt i. Men verden er som sagt påtrengende og ublu. Verden gir seg ikke med det første.”