“Akkurat nå tenker jeg på nordlys. Man vet ikke om det finnes eller bare synes. Alt er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.”

“Du skjønner, det er så mye som ikke for plass om sommeren og høsten og våren", sa hun. "Alle som er litt sjenerte og litt rare. Forskjellige slags nattdyr og folk som ikke passer inn noen steder, og som ingen tror på. De holder seg unna hele året. Og så, når det er helt stille og hvitt og nettene blir lange og alle har gått i hi - da kommer de fram.”

“Ingen ting kan være så rolig og så uendelig som et langt vitermørke, det fortsetter og fortsetter, det er som å leve i en tunnel der mørket stundom fordyper seg til natt og stundom blir dagskumring, man er avskjermet fra alt, beskyttet og mer ensom enn ellers.”

“Ja, det forstår jeg. En går helst bare ut når en må. Eller når en har lyst. Det er vel best å vente, og kjenne etter.”

“Frøken Aemelin, nesten alt det som folk gjør mot hverandre, betyr som handling betraktet svært lite. Det som er avgjørende, er deres formål, hvor de vil hen, hva de vil ha tak i.”

“Å, Anna Aemelin, det eneste du bryr deg om, er din egen samvittighet, det er den du pleier.”

“Det er snølyset," sa hun. "Alt blir pent i snølys.”