“Folk våknet sent, for det var ikke noen morgen lenger, fiskerleiet lå lydløst under urørt snø mellom husene, til barna ble sluppet ut og gravde tunneler og huler og skrek og skulle passe seg selv.”

“... men du ga fra deg dagene dine, én etter én ble de brukt opp, og til slutt var det ingen igjen, bare et tomt høl som sjelen din ble sugd inn i, et eneste stort og svart ingenting. Og så var det ikke mer.”

“Du skjønner, det er så mye som ikke for plass om sommeren og høsten og våren", sa hun. "Alle som er litt sjenerte og litt rare. Forskjellige slags nattdyr og folk som ikke passer inn noen steder, og som ingen tror på. De holder seg unna hele året. Og så, når det er helt stille og hvitt og nettene blir lange og alle har gått i hi - da kommer de fram.”

“Ja, det var blitt ungeskrik og grøt og bæsj i huset igjen. Og Eva var lykkelig. Vi var heldige som fikk et barn til. Ikke bare fikk jeg en sønn, jeg fikk også en søster samtidig. Far, som hadde giftet seg med sin Gro på gamle dager, fikk en datter som de kalte Mari. Så Mari ble jevnaldrende tante til Peder, og Gro var jevnaldrende med meg og 7 år yngre enn Eva.”

“Og tror du det var ensomt å ferdes slik aleneDer skog og tundra sprer seg krevende og villDa feiler du min kjære,for det er blant mennesker at ensomhet blir til.”

“Han lå på sengen og stirret opp i bjelkene. Han var nydusjet og plastret, og følte seg ikke verre enn Olav den Hellige etter slaget på Stiklestad. Og den karen hadde jo vokset betydelig etter sine strabaser.”