“Folk våknet sent, for det var ikke noen morgen lenger, fiskerleiet lå lydløst under urørt snø mellom husene, til barna ble sluppet ut og gravde tunneler og huler og skrek og skulle passe seg selv.”

“Du skjønner, det er så mye som ikke for plass om sommeren og høsten og våren", sa hun. "Alle som er litt sjenerte og litt rare. Forskjellige slags nattdyr og folk som ikke passer inn noen steder, og som ingen tror på. De holder seg unna hele året. Og så, når det er helt stille og hvitt og nettene blir lange og alle har gått i hi - da kommer de fram.”

“Ingen ting kan være så rolig og så uendelig som et langt vitermørke, det fortsetter og fortsetter, det er som å leve i en tunnel der mørket stundom fordyper seg til natt og stundom blir dagskumring, man er avskjermet fra alt, beskyttet og mer ensom enn ellers.”

“Akkurat nå tenker jeg på nordlys. Man vet ikke om det finnes eller bare synes. Alt er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.”

“Ja, det forstår jeg. En går helst bare ut når en må. Eller når en har lyst. Det er vel best å vente, og kjenne etter.”

“Mats har ingen hemmeligheter. Det er derfor han er så hemmelighetsfull. Ingen må forstyrre ham, han må få være uforstyrret i en forenklet og ren verden.”

“... men du ga fra deg dagene dine, én etter én ble de brukt opp, og til slutt var det ingen igjen, bare et tomt høl som sjelen din ble sugd inn i, et eneste stort og svart ingenting. Og så var det ikke mer.”