“Poirot sa: - Offerets moralske karakter har intet med saken å gjøre. Et menneske som har gjort noe så uhyrlig som å ta et annet menneskes liv, kan ikke få lov til å gå løs i samfunnet. Det sier jeg, Hercule Poirot, og det er min uforgripelige mening. Nå og alltid.”
“Faren min lærte meg å sitere Shakespeare feilfritt. Og skalden har hatt rett, sa hun med et smil. For sannelig er det sant at 'All verden er en scene, hvor menn og kvinner bare er små aktører som kommer og som går. En enkelt mann må spille mange roller i sitt liv.' Så nå avslutter jeg som jeg begynte, sa hun lavt. Som medlem av en trupp gjør jeg min sorti, så jeg kan spille nye roller i neste kapittel av livet mitt.”
“En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.”
“Det var bare en bit som ennå ikke hadde funnet sitt puslespill. Nei, det var et puslespill som ikke hadde funnet sine biter. Det var bare skyen som ikke hadde funnet sin himmel. Jeg trodde jeg skulle bli et helere menneske ved å fylle ut tomrommene i meg. Det omvendte var tilfelle. Jo mer jeg fylte på, desto tommere ble jeg, alt jeg tok inn hulte meg ut, og alt jeg kastet opp tynget meg mer og mer. Enda en gang visste jeg: Det er for mye innhold i verden. Verden trekker deg ned. Det er ikke plass i et menneske, i et enkelt menneske, til alt dette. Jeg lengtet etter overflater. Jeg lengtet etter en eske som jeg kunne legge alt i. Men verden er som sagt påtrengende og ublu. Verden gir seg ikke med det første.”
“Ingen ting kan være så rolig og så uendelig som et langt vitermørke, det fortsetter og fortsetter, det er som å leve i en tunnel der mørket stundom fordyper seg til natt og stundom blir dagskumring, man er avskjermet fra alt, beskyttet og mer ensom enn ellers.”