“Vokspapiret ble skilt fra rullen i et rat-a-tat-forløp, krøp langs den hakkete kanten på esken, og hun hørte det nedover ryggraden, tenkte hun.”

“To-tre dager senere mottok frøken Marple et brev med ettermiddagsposten. Hun tok det opp, og som vanlig snudde hun det, kikket på poststempelet og håndskriften, kom til at det ikke var en regning og åpnet konvolutten.”

“Men selvfølgelig opdagede hun mig. Og hendes fjæs ændrede fuldstændigt karakter, så hun på et sekundt kom til at ligne ansigtet på Pia Kjærsgaard, den dag hun opdager at avisbudet på Kærmindevej i Gentofte er mulat.”

“En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.”

“Jeg mener, javel, det var hundre år, men hun flyttet bare slottet. Jeg tror at hvem som helst kan greie et slott. Det rykket litt i den sinte minen til Bestemor. Og hun lot det vokse ugress over det hele, bemerket hun stramt.”

“Selv om keiserinnen og prinsessen av Wales kjente hverandre fra mange år tilbake, ble det formodentlig ingen inngående samtale under møtet ved Egeerhavet. Prinsessen hørte meget dårlig (særlig på tysk), og keiserinnen hadde tidlig lært seg å lukke munnen, siden dårlige tenner utgjorde den eneste virkelige plett på hennes utseende. Gjensynet var det viktigste.”