“Hun ba for de døde og sendte lykkønskningsbrev til de levende hver gang det var bryllup eller barnedåp - akkurat som engelskmennene i koloniene, som drakk seg fulle i all ensomhet hver gang London feiret dronningens fødselsdag.”
“Selv om det ingen gjester var, var Anna like opptatt med seg selv som ellers og dessuten svært opptatt av å lese - både romaner og alvorlige bøker, slike som var på mote nå. Hun bestilte alle de bøkene som ble rosende omtalt i de utenlandske avisene og tidsskriftene hun mottok, og pløyet dem igjennom med den oppmerksomhet for det man leser som man bare finner hos mennesker i ensomhet.”
“En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.”
“Verken ektemannen eller barnet hennes hadde syknet gradvis hen før de døde, så hun hadde hatt tid til å forberede seg, eller til å si avskjedsordene som burde ha vært sagt - nei, døden hadde kommet voldsomt og brått, den hadde feid alt annet til side og etterlatt henne helt hjelpeløs.”
“Det var noe uendelig trist over henne, selv om ansiktet hadde det alminnelige blide uttrykket. Akkurat som hun var lei seg uten å være klar over det.”
“Å, som hun savnet de svale, tåkete morgenene hjemme i Irland. Lukten av regn og gress, havet som slo inn mot de svarte klippene og den beske lukten av brennende torv i ovnen. (...) Velda tvang bort de forræderske tankene på Irland. Hun visste de bare dukket opp i svake stunder, og hun visste at hun ville følge mannen sin til verdens ende - selv om det var varmt som i helvetet og dobbelt så ubehagelig.”