“Men selvfølgelig opdagede hun mig. Og hendes fjæs ændrede fuldstændigt karakter, så hun på et sekundt kom til at ligne ansigtet på Pia Kjærsgaard, den dag hun opdager at avisbudet på Kærmindevej i Gentofte er mulat.”

“To-tre dager senere mottok frøken Marple et brev med ettermiddagsposten. Hun tok det opp, og som vanlig snudde hun det, kikket på poststempelet og håndskriften, kom til at det ikke var en regning og åpnet konvolutten.”

“Utålmodig tørket hun av støvet med lommetørkleet. Så høyt hun enn elsket dette landet, var likevel australierne de mest irriterende menneskene hun noensinne hadde hatt med å gjøre. Deres familiære og likeglade oppførsel kunne ta knekken på en helgens tålmodighet, og selv om hun gjerne innrømmet at noen helgen var hun så visst ikke, skulle hun ønske de tok seg litt sammen. En porsjon med kostskole og engelsk vinter i et trekkfullt herskapshus ville nok få skikk på dem - slik det hadde fått skikk på henne.”

“Vokspapiret ble skilt fra rullen i et rat-a-tat-forløp, krøp langs den hakkete kanten på esken, og hun hørte det nedover ryggraden, tenkte hun.”

“Mamma hadde forlatt denne verden og erobret friheten, og derfor kunne jeg også erobre den. Jeg savnet henne og skulle ønske jeg kunne få høre latteren hennes igjen. Men jeg visste med meg selv at hun fantes et sted, ett eller annet strålende, grenseløst sted. Hun passet på meg, heiet på meg. Og elsket meg.”

“En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.”