“Selv om det ingen gjester var, var Anna like opptatt med seg selv som ellers og dessuten svært opptatt av å lese - både romaner og alvorlige bøker, slike som var på mote nå. Hun bestilte alle de bøkene som ble rosende omtalt i de utenlandske avisene og tidsskriftene hun mottok, og pløyet dem igjennom med den oppmerksomhet for det man leser som man bare finner hos mennesker i ensomhet.”

“Det beste man kunne si om Magrotte var at hun var noenlunde alminnelig og velstelt og like flatbrystet som et strykebrett med et par erter på, selv om hodet hennes var altfor fullstappet med griller.”

“En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.”

“Dette hotellet - Hotel Amazon - var bare for kvinner, for det meste piker på min alder med velstående foreldre som ville være sikre på at døtrene deres bodde et sted hvor menn ikke kunne få tak i dem og narre dem; og alle sammen gikk på snobbete sekretærskoler som Katy Gibbs; hvor de måtte gå med hatt og strømper og hansker i timene, eller de var nettopp uteksaminert fra skoler som Katy Gibbs og var sekretærer for sjefer og juniorsjefer og bare hang rundt i New York og ventet på å bli gift med en eller annen karrieremann.”

“Å, som hun savnet de svale, tåkete morgenene hjemme i Irland. Lukten av regn og gress, havet som slo inn mot de svarte klippene og den beske lukten av brennende torv i ovnen. (...) Velda tvang bort de forræderske tankene på Irland. Hun visste de bare dukket opp i svake stunder, og hun visste at hun ville følge mannen sin til verdens ende - selv om det var varmt som i helvetet og dobbelt så ubehagelig.”

“To-tre dager senere mottok frøken Marple et brev med ettermiddagsposten. Hun tok det opp, og som vanlig snudde hun det, kikket på poststempelet og håndskriften, kom til at det ikke var en regning og åpnet konvolutten.”