“En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.”

“To-tre dager senere mottok frøken Marple et brev med ettermiddagsposten. Hun tok det opp, og som vanlig snudde hun det, kikket på poststempelet og håndskriften, kom til at det ikke var en regning og åpnet konvolutten.”

“Da fortalte onkel Ingvar om mor som døde fra oss, hvor håpløst det var å få tak i et menneske som ville ta på seg det ansvaret det var å fylle en husmors plass på en gård. Men denne lille piken, hun turde det? Ja, ho Anne Karin e makaløs dyktig.”

“Jeg mener, javel, det var hundre år, men hun flyttet bare slottet. Jeg tror at hvem som helst kan greie et slott. Det rykket litt i den sinte minen til Bestemor. Og hun lot det vokse ugress over det hele, bemerket hun stramt.”

“Det var en historie som knyttet meg til henne med både hjerte og sjel, og jeg kommer aldri til å glemme den. Den er faktisk så virkelig for meg at jeg kan se for meg alle deltakerne og rollene de spilte, som om de står på en scene.”

“Det var bare en bit som ennå ikke hadde funnet sitt puslespill. Nei, det var et puslespill som ikke hadde funnet sine biter. Det var bare skyen som ikke hadde funnet sin himmel. Jeg trodde jeg skulle bli et helere menneske ved å fylle ut tomrommene i meg. Det omvendte var tilfelle. Jo mer jeg fylte på, desto tommere ble jeg, alt jeg tok inn hulte meg ut, og alt jeg kastet opp tynget meg mer og mer. Enda en gang visste jeg: Det er for mye innhold i verden. Verden trekker deg ned. Det er ikke plass i et menneske, i et enkelt menneske, til alt dette. Jeg lengtet etter overflater. Jeg lengtet etter en eske som jeg kunne legge alt i. Men verden er som sagt påtrengende og ublu. Verden gir seg ikke med det første.”