“Jeg mener, javel, det var hundre år, men hun flyttet bare slottet. Jeg tror at hvem som helst kan greie et slott. Det rykket litt i den sinte minen til Bestemor. Og hun lot det vokse ugress over det hele, bemerket hun stramt.”

“En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.”

“Knepet med å være epleselger hadde fungert bare én gang i hele hekseriets historie, så vidt hun visste, men det var en tradisjon.”

“Det beste man kunne si om Magrotte var at hun var noenlunde alminnelig og velstelt og like flatbrystet som et strykebrett med et par erter på, selv om hodet hennes var altfor fullstappet med griller.”

“kjære Gud mamma ga meg en samuraikriger i dag det er sånn hun ser meg sier hun som er latterlig tenkte jeg først som betyr at hun ikke vet noe om om hvem jeg er en kriger? med sverd og øks og kniv i beltet? og rustning? så sjekka jeg litt nærmere og fant ut at en samurai opprinnelig var en slags livvakt eller tjener en som passer på og steller med dem som fortjener det og sånn vil jeg gjerne være”

“To-tre dager senere mottok frøken Marple et brev med ettermiddagsposten. Hun tok det opp, og som vanlig snudde hun det, kikket på poststempelet og håndskriften, kom til at det ikke var en regning og åpnet konvolutten.”

“Et eller annet sted på Skiven, sa fornuften ham, måtte det være noen som var mer ulykkelig enn ham. Han lurte på hvem det var.”