“Knepet med å være epleselger hadde fungert bare én gang i hele hekseriets historie, så vidt hun visste, men det var en tradisjon.”

“En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.”

“Jeg mener, javel, det var hundre år, men hun flyttet bare slottet. Jeg tror at hvem som helst kan greie et slott. Det rykket litt i den sinte minen til Bestemor. Og hun lot det vokse ugress over det hele, bemerket hun stramt.”

“Det beste man kunne si om Magrotte var at hun var noenlunde alminnelig og velstelt og like flatbrystet som et strykebrett med et par erter på, selv om hodet hennes var altfor fullstappet med griller.”

“Det ble ansett for å være svært sunt der. Svært få basiller klarte å overleve.”

“Et eller annet sted på Skiven, sa fornuften ham, måtte det være noen som var mer ulykkelig enn ham. Han lurte på hvem det var.”

“Utålmodig tørket hun av støvet med lommetørkleet. Så høyt hun enn elsket dette landet, var likevel australierne de mest irriterende menneskene hun noensinne hadde hatt med å gjøre. Deres familiære og likeglade oppførsel kunne ta knekken på en helgens tålmodighet, og selv om hun gjerne innrømmet at noen helgen var hun så visst ikke, skulle hun ønske de tok seg litt sammen. En porsjon med kostskole og engelsk vinter i et trekkfullt herskapshus ville nok få skikk på dem - slik det hadde fått skikk på henne.”