“Og ingen kunne slå en bydverg når det gjaldt å tylle i seg. Iblant bommet de helt på munnen.”

“En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.”

“Det beste man kunne si om Magrotte var at hun var noenlunde alminnelig og velstelt og like flatbrystet som et strykebrett med et par erter på, selv om hodet hennes var altfor fullstappet med griller.”

“Knepet med å være epleselger hadde fungert bare én gang i hele hekseriets historie, så vidt hun visste, men det var en tradisjon.”

“Det ble ansett for å være svært sunt der. Svært få basiller klarte å overleve.”

“Et eller annet sted på Skiven, sa fornuften ham, måtte det være noen som var mer ulykkelig enn ham. Han lurte på hvem det var.”

“Du skjønner, det er så mye som ikke for plass om sommeren og høsten og våren", sa hun. "Alle som er litt sjenerte og litt rare. Forskjellige slags nattdyr og folk som ikke passer inn noen steder, og som ingen tror på. De holder seg unna hele året. Og så, når det er helt stille og hvitt og nettene blir lange og alle har gått i hi - da kommer de fram.”