“Og ingen kunne slå en bydverg når det gjaldt å tylle i seg. Iblant bommet de helt på munnen.”

“En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.”

“Du skjønner, det er så mye som ikke for plass om sommeren og høsten og våren", sa hun. "Alle som er litt sjenerte og litt rare. Forskjellige slags nattdyr og folk som ikke passer inn noen steder, og som ingen tror på. De holder seg unna hele året. Og så, når det er helt stille og hvitt og nettene blir lange og alle har gått i hi - da kommer de fram.”

“Selv om keiserinnen og prinsessen av Wales kjente hverandre fra mange år tilbake, ble det formodentlig ingen inngående samtale under møtet ved Egeerhavet. Prinsessen hørte meget dårlig (særlig på tysk), og keiserinnen hadde tidlig lært seg å lukke munnen, siden dårlige tenner utgjorde den eneste virkelige plett på hennes utseende. Gjensynet var det viktigste.”

“Ja, det forstår jeg. En går helst bare ut når en må. Eller når en har lyst. Det er vel best å vente, og kjenne etter.”

“Ingen ting kan være så rolig og så uendelig som et langt vitermørke, det fortsetter og fortsetter, det er som å leve i en tunnel der mørket stundom fordyper seg til natt og stundom blir dagskumring, man er avskjermet fra alt, beskyttet og mer ensom enn ellers.”