“Ja, det var blitt ungeskrik og grøt og bæsj i huset igjen. Og Eva var lykkelig. Vi var heldige som fikk et barn til. Ikke bare fikk jeg en sønn, jeg fikk også en søster samtidig. Far, som hadde giftet seg med sin Gro på gamle dager, fikk en datter som de kalte Mari. Så Mari ble jevnaldrende tante til Peder, og Gro var jevnaldrende med meg og 7 år yngre enn Eva.”

“Det var en historie som knyttet meg til henne med både hjerte og sjel, og jeg kommer aldri til å glemme den. Den er faktisk så virkelig for meg at jeg kan se for meg alle deltakerne og rollene de spilte, som om de står på en scene.”

“Jeg ville opp på Hornelen - denne klippen som stuper nesten 900 meter rett ned i havet - og som jeg har besteget flere ganger med vennen Jon som kjentmann - blikkenslageren som vant alle anbud fordi han aldri kalkulerte inn stillas. Han slang bare en reipende rundt pipa og den andre rundt livet når han skulle skifte takrenner på et hus.”

“Det var bare en bit som ennå ikke hadde funnet sitt puslespill. Nei, det var et puslespill som ikke hadde funnet sine biter. Det var bare skyen som ikke hadde funnet sin himmel. Jeg trodde jeg skulle bli et helere menneske ved å fylle ut tomrommene i meg. Det omvendte var tilfelle. Jo mer jeg fylte på, desto tommere ble jeg, alt jeg tok inn hulte meg ut, og alt jeg kastet opp tynget meg mer og mer. Enda en gang visste jeg: Det er for mye innhold i verden. Verden trekker deg ned. Det er ikke plass i et menneske, i et enkelt menneske, til alt dette. Jeg lengtet etter overflater. Jeg lengtet etter en eske som jeg kunne legge alt i. Men verden er som sagt påtrengende og ublu. Verden gir seg ikke med det første.”

“Hun ble stående i døråpningen og gispe av skrekkblandet fryd. Det var så overdådig at det nesten ville passet på et horehus. Kranene var formet som gulldelfiner, og flisene var italienske og håndmalte. En Venus fra Milo i alabast stod i en egen hjørnenisje omgitt av flasker med badesalt. Tykke, bløte håndklær var drapert over en håndklevarmer, og krystallampene fikk morgenkåpen av silke, som hang over en kopi av en bodoir-stol i Louis XVI-stil, til å glitre. Folket på Kurrajong badet neppe i gjørmete vann.”

“En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.”

“kjære Gud mamma ga meg en samuraikriger i dag det er sånn hun ser meg sier hun som er latterlig tenkte jeg først som betyr at hun ikke vet noe om om hvem jeg er en kriger? med sverd og øks og kniv i beltet? og rustning? så sjekka jeg litt nærmere og fant ut at en samurai opprinnelig var en slags livvakt eller tjener en som passer på og steller med dem som fortjener det og sånn vil jeg gjerne være”